Pappa og brannmuren

Da jeg var 7 år flyttet vi fra det stedet jeg elsket, fra brygga vi fisket krabber, fra piletreet og trappa hos tante Elsi,som var det tryggeste stedet på jord.

Min pappa jobbet nesten dag og natt,for å få det ferdig. Huset vi skulle flytte til,ga oss do inne,med varmt vann i rørene til badekaret.

Men jeg ville ikke bo der. Jeg ville bo i mitt barndomsparadis,med utedo og bare kaldt vann. Med dundynene vi fikk fra besteforeldre, og de tjukke pleddene som stakk gjennom sart hud. I huset som det var snø i gangen,hvis det var storm ute.

Men min pappa flyttet oss til sitt barndomsparadis, som fikk navnet Soltoppen. Der var han delvis vokst opp, og hadde sine besteforeldre der.

Han tenkte nok det ville bli vårt paradis, og det ble det på sett og vis. Han jobbet mye da vi flyttet dit også,for å få det til å gå rundt. Jeg husker jeg avogtil satt på nattbordet hans om natta, stille som en mus, bare for å se han og kjenne lukta.

Som liten var jeg tjukk, og kallenavnet han satt på meg, Trulte,brukte han da jeg var voksen også. Han brukte det mest da vi jobbet sammen eller hvis jeg mistet noe.

Dyr inne kunne vi ikke ha,men vi fikk ha dyr ute. Han snekret bur til alt. Da vi kom hjem med en skadeskutt stokkand,fikk den bo på badet.

Da det var tid for øvelseskjøring til førerkort, spurte han aldri hvor jeg hadde lært å kjøre bil. Da jeg kjørte opp og besto,vet jeg ikke hvem av oss som var mest stolt. Jeg hadde kjøpt min første bil selv, og med god hjelp fikk jeg den på veien. Jeg måtte love ett eller annet på tro og ære,sa han,før vi lo så tårene trillet.

Pappa var 44 da han ble bestefar første gang, og kunne ikke være mer stolt. Da noen kom med stokk i gave, med tilhørende kort om gammel og bladibla, kikket han skjevt på de.

Han kausjonerte da jeg kjøpte mitt første hus, og fortsatte å lære meg alt han kunne. Tapetsere og legge tepper, og male både ute og inne, kunne jeg kjapt. Skifte dekk og skru litt på bilen,var også noe jeg kunne. Og prøvde jeg meg på ting jeg ikke kunne,kom det, «Trulte da.»

Pappa var min første store kjærlighet og større pappa-jente enn meg, skulle det letes lenge etter.

Da min far døde var det ingen som kunne gi meg trøst.Jeg tenkte virkelig han var udødelig. Håpet var jo at han skulle få gode,stille år som gammel.

Han orket ikke mer, sa noen. Da jeg fikk se brannmuren var malt, skjønte jeg det. Han hadde gitt opp.