Nå hører du

Telefonen ringte. Jeg ble litt irritert og tenkte «faens selgere.» Jeg fant telefonen og så på den og smilte. Hun lurte på om jeg kom inn på sykehuset idag. -Selvfølgelig,jeg kommer nå snart. Hun pustet litt i den andre enden,før hun spurte om jeg kunne ta med saks. Saks,spurte jeg,hva i all verden skal du finne på nå. Jeg tenkte tusen tanker i hodet,hun som hadde vært min beste venninde i så mange år,var alvorlig syk og trengte av alle ting en saks. -Jeg må få klippet luggen og du er den eneste som kan det,vet du. Jeg lo litt og spurte om hun hadde tenkt at jeg skulle klippe luggen hennes på intensiven,i senga. Hun lo hun også,før hun sa, du finner ut av det,bare ta med saksa di.

Jeg fløy gjennom dusjen og fikk på meg noe penere tøy og tenkte -faen da,du skal ikke på fest. Jeg skiftet til dongry-bukse og tok bilnøkkelen og telefonen og låste døra. På vei ned bakken til bilen,snudde jeg,litt dramatisk,og tenkte er det mulig?Saksa,for faen. Jeg låste opp døra og hentet frisørsaksa på badet og gikk ut døra for andre gang.

At hun var syk og redd,gjorde meg uvel.Jeg var så redd for å miste henne. Da hun fortalte meg hva legen hadde sagt,kjente jeg at all farge forsvant. Jeg reiste meg fort opp av stolen,for fort. Hun skjønte at jeg ble redd. Mens tårene rant på oss begge, så sa jeg «du gir deg faen ikke nå.Lov meg det.» Hun så på meg og svarte ikke. Jeg satt meg ned. Det var som om lufta gikk ut av meg.

Tankene svirret som en karusell med alt for mye fart. Jeg ble svimmel og tenkte at nå spyr jeg. Den venninda som jeg hadde hatt lengst,som visste alt om meg,som kjeftet på meg når det var nødvendig,og lo av meg like mye som hun lo sammen med meg. At livet skulle bli uten henne,var ikke aktuelt. Jeg satte øynene i henne og sa Lov det!! Hun kikket på meg,som en storesøster ville gjort og sa -du vet jeg ikke kan love deg det.

Bilen bak tutet.
Jeg kvakk inderlig der jeg satt i lyskrysset, i min egen verden.Jeg fikk satt bilen i gir og sluppet clutchen. Jeg kjørte videre og inn på parkeringsplassen på sykehuset. Jeg gikk ut av bilen og stakk saksa ned i baklomma på buksa. Jeg gikk inn på sykehuset og tok heisen.Jeg ringte på døra på intensiven og ut kom en sykepleier jeg hadde snakket med dagen før. Hun smilte og sa -hei,du har ikke glemt saksa vel? Jeg tok opp saksa fra baklomma og følte meg som en kjeltring og lo,-neida,den fikk jeg med meg.

Inne på rommet var det varmt og litt klamt.Hun sov da jeg listet meg inn. Men jeg rakk ikke å få satt meg,før hun åpnet øynene. Før hun rakk og si noe,viste jeg henne saksa. Jeg kan alltid stole på deg, sa hun. Jeg måtte hjelpe henne opp litt,før hun spurte hvordan vi skulle få det til. Jeg kikket meg litt rundt i rommet og fant ett håndkle og dro ut en åtte ti tørkepapir. Alt ble dandert rundt ansiktet hennes. Jeg fant frem kammen og ,og begynte å gre ut for å se hvor den faste frisøren hadde klippet forrige gang. Hvor mye han hadde tenkt å ha til lugg. Jeg gredde det en gang til og tok med mindre hår. Saksa lå klar,så det var to små øyeblikk så var det gjort. Er du ferdig alt? Ja som alt annet,er det fart i fua på det og,svarte jeg. Hun begynte å le og sa -snu deg. På utsida glassveggen sto det tre sykepleiere og lo hjertelig. De kom inn alle tre og sa at dette hadde de aldri vært med på. Den ene av de tok frem ett speil og ga det til henne og sa -du må se om du blir fornøyd.Hun som lå i senga og så på seg selv i speilet,lo høyt. Det er godt med venner,man kan stole på,sa hun og smilte.Hun sov nesten. Ikke gå enda,sa hun med øynene igjen. Jeg går ikke,svarte jeg. Hun sov allerede.

Jeg sto med ryggen til glassveggen og lot tårene silrenne.Jeg var så sinnsykt redd for å miste henne. Jeg hørte noen kom inn og tørket ansiktet med handbaken,før jeg snudde meg. Sykepleieren med speilet kom inn igjen. Vi vet godt hvem du er,sa hun. Jeg forstår ikke,sa jeg og følte meg ukomfortabel. Hun har fortalt alt om vennskapet deres og alt du har gjort for henne,sa hun med ett varmt smil. Hun ville gjort det samme for meg,sa jeg. Det sa hun at du ville si og at det ikke var sant. Du er bulldozeren i deres vennskap og hun hadde aldri klart alt det du gjør og har gjort.Hun er deg evig takknemlig for alt du har gjort for henne,vit det. En alarm hylte og hun gikk ut av rommet. Jeg snudde meg og så på henne som sov. Med øynene igjen,sa hun -nå hører du på det hun sa.