Forfatter: Ruth Kristine Halvorsen

Min bestefar var forstander på et misjonshus.Jeg gikk på søndagsskole til jeg var tolv. Da gikk jeg med lua i hånda til han og sa at jeg tenkte det var på tide jeg sluttet. Han så på meg og sa du er den modigste i denne familien. -Du står opp for deg selv,selvfølgelig skal du slutte.

Han var en flott mann,som jeg hadde stor respekt for. Vi diskuterte mangt og mye,og han var min største inspiriasjon og mentor. Veldig lite om kristendom,men mye om livet. Når livet var vanskelig,var det godt å komme til han, og avogtil bare være der.

Da jeg egentlig var for liten til å klatre i epletrærne til mine besteforeldre, var jeg høyest oppe og plukket de gode grønne eplene.Det hendte jeg fikk omsorgs-kjeft,for han hadde utsikt rett på trærne. Men da jeg hadde spist for mange, og fikk jeklig vondt i maven,lo han høyt og spurte om jeg ville klatre opp i fanget hans og få litt trøst.

Mine besteforeldre hadde koke-kaffi og en kopp av den,så blunket man ikke på noen timer.Men jeg som var en kjent kakemoms og oppkalt etter min mormor,fikk all den kaka jeg ville ha. Men søsterkake,det var noe forferdelighet, men så var min mommos tropiske aroma nydelig.

Da jeg ble gravid med mitt første barn,ble det stor ståhei da jeg ikke ville gifte meg.Jeg fikk beskjed om å fortelle det til min bestefar selv. Jeg dro bort alene,fordi jeg ikke kunne utsette noen for det jeg tenkte kom. Jeg tenkte han kom til å bli mer rasende,enn jeg kunne forestille meg,så jeg var nok ganske blek da jeg kom inn. Da min mormor gikk ut etter en stund,snudde han seg og spurte hva som var i veien. Jeg kikket ned og sa jeg venter barn og vil ikke gifte meg. Han snudde seg rundt og så ut av vinduet i noe som fortonet seg som en evighet for meg. Jeg var forespeilet ett sinne uten like. Da han snudde seg,var jeg ordentlig redd. -hvis det er det som er riktig for deg,så er det smart. Jeg skulle gitt 500,- for og sett meg selv i det øyeblikket.

Jeg ble ikke trodd på det,så jeg skulle gjerne ha vært en flue på veggen,da min familie diskuterte dette i etterkant, og ikke minst hørt hva han sa. Det var han og fantomet,når de snakket,sto verden stille.

Da mitt barn var født,hadde vi en ny samtale om dåp og barnevelsignelse. Han spurte hva jeg egentlig ønsket for mitt barn,og jeg fikk det akkurat som jeg ønsket.Han var en av de beste støttespillerne jeg hadde da jeg var barn og ung voksen. Han døde en liten stund etter han hadde ordnet alt for meg.

Så de neste barna jeg fikk,ble ikke ført inn i meningheten. Da han var borte, var det ikke noe vits.

Jeg ble uthengt og utskjelt med store bokstaver,men ungene mine har klart seg fint uten søndagsskole.

Da jeg fant denne sangen som Eric Gudmunsen fra skottland,har skrevet,satt han ord og tekst på alt jeg har tenkt om dette,etter min bestefar døde. Min bestefar var sterkt troende,men veldig forut for sin tid. Jeg visste at han sto for det han sa og mente det like sterkt. Han snakket aldri stygt om noen og hadde han noe å si om noen,sa han høyt i fra til de det gjaldt.

Når folk har sagt at musikk har vært life-changing,har jeg tenkt mmmm og tenkt at jeg satt pekefingeren til tinningen og vred rundt. Men nå skjønte jeg hva de mente. Denne sangen er faktisk life-changing for meg, og min bestefar hadde elsket den. Endelig var det noen som tenkte som meg.

Min bestefar og Eric har bursdag på samme dag, og om jeg aldri fikk se Eric igjen,vil jeg aldri glemme denne spesielle mannen,med tekster som folk kjenner seg igjen i. Han er en dyktig musiker og en kunstner med ord,

AI har oversatt den, for de av dere som ikke er gode i engelsk.

Eric har bandcamp,hvor sangene hans kan kjøpes og lastes ned,men for meg som har kjøpt meg mannebil med cd-spiller,sender han fysiske cd til meg. Er det noen som vil bestille cder av han,fixer han det.

Telefonen ringte. Jeg ble litt irritert og tenkte «faens selgere.» Jeg fant telefonen og så på den og smilte. Hun lurte på om jeg kom inn på sykehuset idag. -Selvfølgelig,jeg kommer nå snart. Hun pustet litt i den andre enden,før hun spurte om jeg kunne ta med saks. Saks,spurte jeg,hva i all verden skal du finne på nå. Jeg tenkte tusen tanker i hodet,hun som hadde vært min beste venninde i så mange år,var alvorlig syk og trengte av alle ting en saks. -Jeg må få klippet luggen og du er den eneste som kan det,vet du. Jeg lo litt og spurte om hun hadde tenkt at jeg skulle klippe luggen hennes på intensiven,i senga. Hun lo hun også,før hun sa, du finner ut av det,bare ta med saksa di.

Jeg fløy gjennom dusjen og fikk på meg noe penere tøy og tenkte -faen da,du skal ikke på fest. Jeg skiftet til dongry-bukse og tok bilnøkkelen og telefonen og låste døra. På vei ned bakken til bilen,snudde jeg,litt dramatisk,og tenkte er det mulig?Saksa,for faen. Jeg låste opp døra og hentet frisørsaksa på badet og gikk ut døra for andre gang.

At hun var syk og redd,gjorde meg uvel.Jeg var så redd for å miste henne. Da hun fortalte meg hva legen hadde sagt,kjente jeg at all farge forsvant. Jeg reiste meg fort opp av stolen,for fort. Hun skjønte at jeg ble redd. Mens tårene rant på oss begge, så sa jeg «du gir deg faen ikke nå.Lov meg det.» Hun så på meg og svarte ikke. Jeg satt meg ned. Det var som om lufta gikk ut av meg.

Tankene svirret som en karusell med alt for mye fart. Jeg ble svimmel og tenkte at nå spyr jeg. Den venninda som jeg hadde hatt lengst,som visste alt om meg,som kjeftet på meg når det var nødvendig,og lo av meg like mye som hun lo sammen med meg. At livet skulle bli uten henne,var ikke aktuelt. Jeg satte øynene i henne og sa Lov det!! Hun kikket på meg,som en storesøster ville gjort og sa -du vet jeg ikke kan love deg det.

Bilen bak tutet.
Jeg kvakk inderlig der jeg satt i lyskrysset, i min egen verden.Jeg fikk satt bilen i gir og sluppet clutchen. Jeg kjørte videre og inn på parkeringsplassen på sykehuset. Jeg gikk ut av bilen og stakk saksa ned i baklomma på buksa. Jeg gikk inn på sykehuset og tok heisen.Jeg ringte på døra på intensiven og ut kom en sykepleier jeg hadde snakket med dagen før. Hun smilte og sa -hei,du har ikke glemt saksa vel? Jeg tok opp saksa fra baklomma og følte meg som en kjeltring og lo,-neida,den fikk jeg med meg.

Inne på rommet var det varmt og litt klamt.Hun sov da jeg listet meg inn. Men jeg rakk ikke å få satt meg,før hun åpnet øynene. Før hun rakk og si noe,viste jeg henne saksa. Jeg kan alltid stole på deg, sa hun. Jeg måtte hjelpe henne opp litt,før hun spurte hvordan vi skulle få det til. Jeg kikket meg litt rundt i rommet og fant ett håndkle og dro ut en åtte ti tørkepapir. Alt ble dandert rundt ansiktet hennes. Jeg fant frem kammen og ,og begynte å gre ut for å se hvor den faste frisøren hadde klippet forrige gang. Hvor mye han hadde tenkt å ha til lugg. Jeg gredde det en gang til og tok med mindre hår. Saksa lå klar,så det var to små øyeblikk så var det gjort. Er du ferdig alt? Ja som alt annet,er det fart i fua på det og,svarte jeg. Hun begynte å le og sa -snu deg. På utsida glassveggen sto det tre sykepleiere og lo hjertelig. De kom inn alle tre og sa at dette hadde de aldri vært med på. Den ene av de tok frem ett speil og ga det til henne og sa -du må se om du blir fornøyd.Hun som lå i senga og så på seg selv i speilet,lo høyt. Det er godt med venner,man kan stole på,sa hun og smilte.Hun sov nesten. Ikke gå enda,sa hun med øynene igjen. Jeg går ikke,svarte jeg. Hun sov allerede.

Jeg sto med ryggen til glassveggen og lot tårene silrenne.Jeg var så sinnsykt redd for å miste henne. Jeg hørte noen kom inn og tørket ansiktet med handbaken,før jeg snudde meg. Sykepleieren med speilet kom inn igjen. Vi vet godt hvem du er,sa hun. Jeg forstår ikke,sa jeg og følte meg ukomfortabel. Hun har fortalt alt om vennskapet deres og alt du har gjort for henne,sa hun med ett varmt smil. Hun ville gjort det samme for meg,sa jeg. Det sa hun at du ville si og at det ikke var sant. Du er bulldozeren i deres vennskap og hun hadde aldri klart alt det du gjør og har gjort.Hun er deg evig takknemlig for alt du har gjort for henne,vit det. En alarm hylte og hun gikk ut av rommet. Jeg snudde meg og så på henne som sov. Med øynene igjen,sa hun -nå hører du på det hun sa.

Det er faktisk sant at man ikke visste hva man trengte,før man har funnet det…….

Avogtil er støyen så stor innenfra,at hadde det hørtes på utsiden,hadde politiet kommet. Og avogtil hadde det vært nydelig…tror jeg….

Stillheten i livet mitt,er for høy…tror jeg….

Stillheten er egentlig pakket inn og lagt i en skuff…..trodde jeg…..

Katten brekker støyen og ber om en klapp….

Klokka er for mye….

Kan jeg stenge den inne,tro…. på dass….støyen altså…..

Jeg tar katta med og legger meg…..

Da jeg var 7 år flyttet vi fra det stedet jeg elsket, fra brygga vi fisket krabber, fra piletreet og trappa hos tante Elsi,som var det tryggeste stedet på jord.

Min pappa jobbet nesten dag og natt,for å få det ferdig. Huset vi skulle flytte til,ga oss do inne,med varmt vann i rørene til badekaret.

Men jeg ville ikke bo der. Jeg ville bo i mitt barndomsparadis,med utedo og bare kaldt vann. Med dundynene vi fikk fra besteforeldre, og de tjukke pleddene som stakk gjennom sart hud. I huset som det var snø i gangen,hvis det var storm ute.

Men min pappa flyttet oss til sitt barndomsparadis, som fikk navnet Soltoppen. Der var han delvis vokst opp, og hadde sine besteforeldre der.

Han tenkte nok det ville bli vårt paradis, og det ble det på sett og vis. Han jobbet mye da vi flyttet dit også,for å få det til å gå rundt. Jeg husker jeg avogtil satt på nattbordet hans om natta, stille som en mus, bare for å se han og kjenne lukta.

Som liten var jeg tjukk, og kallenavnet han satt på meg, Trulte,brukte han da jeg var voksen også. Han brukte det mest da vi jobbet sammen eller hvis jeg mistet noe.

Dyr inne kunne vi ikke ha,men vi fikk ha dyr ute. Han snekret bur til alt. Da vi kom hjem med en skadeskutt stokkand,fikk den bo på badet.

Da det var tid for øvelseskjøring til førerkort, spurte han aldri hvor jeg hadde lært å kjøre bil. Da jeg kjørte opp og besto,vet jeg ikke hvem av oss som var mest stolt. Jeg hadde kjøpt min første bil selv, og med god hjelp fikk jeg den på veien. Jeg måtte love ett eller annet på tro og ære,sa han,før vi lo så tårene trillet.

Pappa var 44 da han ble bestefar første gang, og kunne ikke være mer stolt. Da noen kom med stokk i gave, med tilhørende kort om gammel og bladibla, kikket han skjevt på de.

Han kausjonerte da jeg kjøpte mitt første hus, og fortsatte å lære meg alt han kunne. Tapetsere og legge tepper, og male både ute og inne, kunne jeg kjapt. Skifte dekk og skru litt på bilen,var også noe jeg kunne. Og prøvde jeg meg på ting jeg ikke kunne,kom det, «Trulte da.»

Pappa var min første store kjærlighet og større pappa-jente enn meg, skulle det letes lenge etter.

Da min far døde var det ingen som kunne gi meg trøst.Jeg tenkte virkelig han var udødelig. Håpet var jo at han skulle få gode,stille år som gammel.

Han orket ikke mer, sa noen. Da jeg fikk se brannmuren var malt, skjønte jeg det. Han hadde gitt opp.

I høst trengte jeg ny bil,etter en unnamanøver for Bambi. Bambi kom fra det i høyeste grad i live,det var verre med bilen.

Hva tenker folk at ei dame på strax 57 trenger…. En liten bil med plass til sønnen og 4 poser. En bil som ikke koster no særlig å kjøre med. Ett knøtt som man kan løfte av veien. Ett lite rødt tyttebær,eller noe man kan bruke som hundehus også. En bil som ikke damer bruker når det er vinter og glatt. Ja, det er nok sånn de fleste ville tenkt.

Men jeg ville ikke ha ett hunde-hus. Jeg vil ha en bil som det var plass til en liten flodhest i.

Jeg ville ikke ha en parkert bil på vinteren. Jeg vil ha en som jeg kunne bruke hele året.

Jeg ville ikke ha en bil man kan løfte av veien. En bil som jeg kunne dra opp andre med, passet bedre til en sånn som meg.

Nå er jo ikke jeg helt ny lengre, og det er lenge siden jeg brydde meg om lakk og lær😉 Og da denne bilen dukket opp i innboxen min,tenkte jeg at en snarlig veteran var akkurat det jeg trengte.😉 En knall-sterk diesel motor, 4wd, og plass til en middels flodhest inni, og ikke minst, rene brøytebilen på vinteren og til å dra båthengeren med om sommeren.

Så kontoen ble tømt og bilen betalt. Den ble lastet på henger og levert hos meg etter mørkets frembrudd.

Jeg satt meg inn i en bil som luktet som en skitten arbeidskar. Jeg vred på nøkkelen og hørte på lyden og tenkte dette er bilen min.

Sønnen syntes også bilen var tøff.

Noen dager etterpå, skulle vi vise bilen til sønnens kamerat. Han sto og kikket lett målløs på bilen en stund, før han snudde seg og så på meg og sa «du har jo kjøpt en manne-bil.» Jeg kunne ikke bli gladere.

La meg få presentere; -96 model, 2.5 l diesel, Mitsubishi Pajero.

Den er 27 år yngre enn meg,men mye sterkere,tror jeg.

Det er en ting jeg hadde glemt om biler som ikke er helt nye. Varmeapparat må justeres med vinduet. 😂

De fleste som kjenner meg,vet at jul er min høytid, selv om den siste var spesiell.

En liten stund før jul, fant jeg denne musikeren på Tiktok. Han satt i en gate i Dundee,Skottland, utkledd som den fineste julenissen jeg har sett. Han spilte munnspill og gitar og sang julesanger. Jeg var fortapt😉❤️

Han heter Eric Gudmunsen, og er fra Dundee, Skottland, men tilfeldighetene råder her, hans oldefar er fra Trondheim.

Han kan mange fraser,ord og setninger på norsk, og han lærer kvikt.

Han skriver egen musikk og covrer nesten alt. Han har gitt ut flere plater.

Han er kvikk i replikkene og har laget politiske parodier, som virkelig setter sjokk i magen første gang du hører de, og neste gang, tenker du «takk for den brøl-latteren og alvoret. «

Jeg har jo naturligvis ikke hørt hele hans repertoar, men én favoritt har jeg fått. Den gikk på repeat fra han spilte den første gangen. Akkurat den sangen betyr mye for meg personlig.

Denne sangen var akkurat den jeg trengte. Den sier det meste. En dag skal jeg forklare.

Han er live på Tiktok på dagtid fra gatene i Skottland og avogtil hjemmefra på kvelden. Han har nesten 150.000 følgere der,men blir glad for fler.

Vi følger hverandre på sosiale plattformer og er venner.

Han skulle bare visst 😉😉❤️❤️

Vinterferie betyr 9 vekkeklokkefrie dager for oss. Ingen alarm som vræler, ingenting man skal rekke.

Jeg kan ligge og strekke meg litt, og vente på at katten gjør det samme. Ned trappa går en tobeint og en firbeint sammen mot det hvite porselenet. Der har vi morgenmøte. Den ene gjør dagens første,den andre får en klapp og en smeig.

Han følger med for å sette på kaffien. Han vet at han får frokosten sin,før jeg går tilbake på badet.

Tilbake på kjøkkenet med håndkleet tullet rundt håret, blir den gule koppen tatt ned og fylt nesten til randen med det sorte gullet. Det som gjør blikket litt klarere og humøret godt. En skvett med melk og koppen er mer en full.

Nyhetene leses i sofaen med beina trukket opp,mens kaffien blir slurpet inn. Det er mye som foregår i lille Norge nå. Det er om vanlige folk, som ikke er vanlige folk. En prins som mister fatningen, for første gang,offentlig. De må ta vare på hverandre,sier han. Ja, det har han rett i, for det er ikke mange som tar vare på de nå.

Vinterferie er langsomme dager for tenåringen, som snart er myndig. Han sover så lenge han vil i ferien. Frokosten hans er den samme som den alltid har vært, to blingser med leverpostei. Forskjellen fra vanlige dager, er at jeg spør om jeg skal smøre de for han. Svaret er nesten alltid det samme, han kan gjøre det selv.

Det er bare en av oss tobeinte, som spiser frokost. Den andre sluttet med det i fjerde klasse.

Vinterferie er også å drømme om sol og sommerferie. Å tenke på den gangen gavebordet besto av en popcornmaskin. Å ha så lite å gjøre, at man kunne se på hvordan den virket. Livet er bedre i sommerferien.

God vinterferie fine folk

Da jeg var ca så gammel som på bildet,dro en ungene mine ut mitt første hvite hår av manken min. Det ble målt i mot de brune og ble funnet at det hvite håret var mer enn dobbelt så tjukt som de andre.

Det ble en heftig brøl-latter,før ungen sa «når du blir gammel, kommer du til å ligne madam Mim på en prikk.

Jeg gjør kanskje det…😉😉😉

Hvis du har en kjærste,samboer eller mann og han ikke har kommet med valentine-gave til deg, gi han en blomst.

Jeg foreslår blåveis.