Kategori: Uncategorized

St.Patricks Day,17.mars er Irlands nasjonaldag.Det er en helligdag i republikken Irland og Bank Holiday i Nord Irland.Når 17.mars er på en lørdag eller søndag er den påfølgende mandagen Bank Holiday i begge land.

Egentlig er dagen er kirkelig minnedag for den hellige Patrick, Irlands nasjonalhelgens dødsdag.Han er omtalt som den som brakte kristendommen til Irland på 430-tallet.

Patrick bygde kirker,skoler og klostre. Han ble også kjent for å bruke the Shamrock,en trekløver-plante,for å forklare treenigheten,Faderen,sønnen og den hellige ånd.

Feiringen foregår over hele Irland,men også ute i verden på grunn av den store utvandringen fra Irland,I Usa er feiringen gedigen,men også i Australia,Japan og Norge blir denne dagen markert.

Den irske statsministeren og flere topp politikere drar over til den sittende presidenten i USA for å markere dagen sammen med han og de irske folkene der. Mon tro om de gjør det i år…..

Overalt feires det med den grønne fargen,på klær og hatter og de bruker trekløveret som et symbol,på å markere nasjonal identitet.

Maten denne dagen er som oftest saltet oksekjøtt og kål, og de farger guiness-Ølet grønt.

GRATULERER MED NASJONALDAGEN,IRLAND

I engelsktalende land finnes det ett yrke, som har en stor plass hos mange. The busker,eller trubadur om du vil. I Norge finnes ikke denne yrkestittelen, det finnes vel ikke som yrke heller. Men gate-musiker eller gate-sanger må bli det nærmeste.

Siden jeg ble kjent med Eric fra Skottland i fjor, har jeg lært mye,både om landet hans, språket og ikke minst menneskene der.

Eric spiller der han trives best, i gatene i Dundee. Han har favoritt-steder, som innbyggerne er vant til å se og høre han. De kommer stadig vekk bort for å slå av en prat, legge mynter og sedler oppi kassa,eller i hånda hans. Det hender noen kommer bort med kaffe med melk,uten sukker,som er favoritten. Og har de med en kake, er det fest. Dette er en vanlig greie i Scottland. Menneskene der er ett fint folk, som har respekt for hverandre.

Små-jenter og gutter i bleie-fu elsker Eric og det er virkelig gjensidig. Jentene blir kalt for toots (tutts)i Skottland og han synger mer enn gjerne twinkle twinkle little star og baby shark for de. At han ligner på julenissen, får han høre av de små,flere ganger i uka.

Han sier i fra hvis noen burde knytte skolissene sine, og han tillater seg frekkheter som «jøss, var det to for prisen av en,har mora di kledd deg,eller er Charlies engler på vei hjem så sent fra fest.» Han sier slike ting så spøkefullt at alle ler, og fniser litt.

Eric har ett stort repertoar, kanskje bortimot 1000 sanger, i alle sjangre. Han har skrevet masse sanger selv, og her er hans egen sang om the busker.

Her er også en låt han har skrevet selv, som vil for alltid være min «all time» favoritt-låt.

En sang som rørte meg langt inn i sjela er the old man. En hyllest til en pappa.

Utifra hva jeg sett,blir verden ett bedre sted å leve, pga the busker.

De dårlige nyhetene er at tida flyr…..

Og de gode nyhetene er at piloten er deg…..

Vi kan ikke alltid velge,men gjør nå for faen det beste ut av det livet du er blitt tildelt.

Mitt hjem er min styrke, og ikke minst ro og rekreasjon.

Her sitter jeg og skriver og funderer på livet.

Stort sett står det på hodet her, og jeg liker det sånn. Det er alltid en sitteplass eller fem klare for de som har pass til å komme hit. Det er de som kommer for å besøke meg og ikke oppned huset mitt. De som vil vite hvordan jeg har det og vil se på alle prosjektene jeg har. Det er de som mumser i seg gjærbakst og kake,med koppen i hånda og beina opp i sofaen. Det er de som lurer på om jeg kan hjelpe med ett og annet prosjekt de har. De som trenger en pause fra livet sitt.

Og ikke minst, det er de som jeg kan stole på og fortelle alt til,eller nesten alt. Vi har vel alle en hemmelighet eller to. Eller…

Når jeg tenker på det nå, vet jeg ikke om jeg har så mange hemmeligheter, for de utvalgte. Ellers har jeg mange hemmeligheter. Om de er så viktige,vet jeg ikke,men mange hemmeligheter har jeg.

Nå skriver jeg «så blekket spruter,» og gleder meg storveis over det.

Det er bare de utvalgte som vet.

Avogtil kommer jeg til å poste noe som ikke alle vet,kanskje ingen.

Hvis dere tror at dere vil kjenne meg godt, etter å ha fulgt bloggen ett år, jeg sier det bare «dere gjør ikke det.» Jeg lar dere vite litt om mitt liv, før,nå og drømmer, i små drypp. Jeg vet ikke om livet mitt er så jekli spennende,men det er veldig anderledes I hvertfall. Og jeg er anderledes.

Denne medlemskontingenten betaler jeg og ser glad ut,som vi sier på sørlandet.

Hvorfor jeg betaler den? Det betydde liv og død for meg for mange år siden, da jeg sto ubeskyttet.

Med barn med ADHD og/eller Tourette, kan det gå ei kule varmt. Avogtil kunne man tenke seg å denge de i veggen, og vise versa.

Da de fikk diagnosene, lærte jeg at det er smart med få grenser,men å overholde de,var det viktigste!!!

Og rutiner var bra,men ferier var absolutt best. Da var det slingringsmonn på mat,klær og leggetid.

Men når det gikk ei kule varmt, var det godt å slippe å bruke stemmebåndene. Da fikk de fingeren😉 (Jeg har nok veldig lange fingre, men det var ikke plass til «det er nok,» så da ble «d e nok.’

Jeg fikk diagnosene ADHD og Tourette syndrom selv,for 10 år siden.

Jeg var ekstremt god på skolen, til at ikke lekser og lesing ble gjort. Jeg kunne lese som seks-åring. Så det ble ikke oppfattet at ho som ikke kunne sitte stille noe sted, og var dødssliten hjemme,kunne ha bokstaver. Hun som sto på og jobbet natt og lyse dag, kjørte bil som en mannog byttet dekkene selv. Hun som plukket ut forgasseren og renset den,med innimellom lange negler, og monterte den selv,var bare ei gutte-jente.

Spesielt🤪

Adhd og tourette er superpower for meg.

Men «my home is my castle.»Her er det bare de nærmeste som kommer inn. Hvile og rekreasjon er ordene. Og de nærmeste vet når det er som tøffest, da står det meste på hodet. Jeg har de beste, i det som til tider er kaoset uten ende. De forstår hva jeg trenger.

Singel… jepp… jeg får det ikke til likevel…

Min bestefar var forstander på et misjonshus.Jeg gikk på søndagsskole til jeg var tolv. Da gikk jeg med lua i hånda til han og sa at jeg tenkte det var på tide jeg sluttet. Han så på meg og sa du er den modigste i denne familien. -Du står opp for deg selv,selvfølgelig skal du slutte.

Han var en flott mann,som jeg hadde stor respekt for. Vi diskuterte mangt og mye,og han var min største inspiriasjon og mentor. Veldig lite om kristendom,men mye om livet. Når livet var vanskelig,var det godt å komme til han, og avogtil bare være der.

Da jeg egentlig var for liten til å klatre i epletrærne til mine besteforeldre, var jeg høyest oppe og plukket de gode grønne eplene.Det hendte jeg fikk omsorgs-kjeft,for han hadde utsikt rett på trærne. Men da jeg hadde spist for mange, og fikk jeklig vondt i maven,lo han høyt og spurte om jeg ville klatre opp i fanget hans og få litt trøst.

Mine besteforeldre hadde koke-kaffi og en kopp av den,så blunket man ikke på noen timer.Men jeg som var en kjent kakemoms og oppkalt etter min mormor,fikk all den kaka jeg ville ha. Men søsterkake,det var noe forferdelighet, men så var min mommos tropiske aroma nydelig.

Da jeg ble gravid med mitt første barn,ble det stor ståhei da jeg ikke ville gifte meg.Jeg fikk beskjed om å fortelle det til min bestefar selv. Jeg dro bort alene,fordi jeg ikke kunne utsette noen for det jeg tenkte kom. Jeg tenkte han kom til å bli mer rasende,enn jeg kunne forestille meg,så jeg var nok ganske blek da jeg kom inn. Da min mormor gikk ut etter en stund,snudde han seg og spurte hva som var i veien. Jeg kikket ned og sa jeg venter barn og vil ikke gifte meg. Han snudde seg rundt og så ut av vinduet i noe som fortonet seg som en evighet for meg. Jeg var forespeilet ett sinne uten like. Da han snudde seg,var jeg ordentlig redd. -hvis det er det som er riktig for deg,så er det smart. Jeg skulle gitt 500,- for og sett meg selv i det øyeblikket.

Jeg ble ikke trodd på det,så jeg skulle gjerne ha vært en flue på veggen,da min familie diskuterte dette i etterkant, og ikke minst hørt hva han sa. Det var han og fantomet,når de snakket,sto verden stille.

Da mitt barn var født,hadde vi en ny samtale om dåp og barnevelsignelse. Han spurte hva jeg egentlig ønsket for mitt barn,og jeg fikk det akkurat som jeg ønsket.Han var en av de beste støttespillerne jeg hadde da jeg var barn og ung voksen. Han døde en liten stund etter han hadde ordnet alt for meg.

Så de neste barna jeg fikk,ble ikke ført inn i meningheten. Da han var borte, var det ikke noe vits.

Jeg ble uthengt og utskjelt med store bokstaver,men ungene mine har klart seg fint uten søndagsskole.

Da jeg fant denne sangen som Eric Gudmunsen fra skottland,har skrevet,satt han ord og tekst på alt jeg har tenkt om dette,etter min bestefar døde. Min bestefar var sterkt troende,men veldig forut for sin tid. Jeg visste at han sto for det han sa og mente det like sterkt. Han snakket aldri stygt om noen og hadde han noe å si om noen,sa han høyt i fra til de det gjaldt.

Når folk har sagt at musikk har vært life-changing,har jeg tenkt mmmm og tenkt at jeg satt pekefingeren til tinningen og vred rundt. Men nå skjønte jeg hva de mente. Denne sangen er faktisk life-changing for meg, og min bestefar hadde elsket den. Endelig var det noen som tenkte som meg.

Min bestefar og Eric har bursdag på samme dag, og om jeg aldri fikk se Eric igjen,vil jeg aldri glemme denne spesielle mannen,med tekster som folk kjenner seg igjen i. Han er en dyktig musiker og en kunstner med ord,

AI har oversatt den, for de av dere som ikke er gode i engelsk.

Eric har bandcamp,hvor sangene hans kan kjøpes og lastes ned,men for meg som har kjøpt meg mannebil med cd-spiller,sender han fysiske cd til meg. Er det noen som vil bestille cder av han,fixer han det.

Telefonen ringte. Jeg ble litt irritert og tenkte «faens selgere.» Jeg fant telefonen og så på den og smilte. Hun lurte på om jeg kom inn på sykehuset idag. -Selvfølgelig,jeg kommer nå snart. Hun pustet litt i den andre enden,før hun spurte om jeg kunne ta med saks. Saks,spurte jeg,hva i all verden skal du finne på nå. Jeg tenkte tusen tanker i hodet,hun som hadde vært min beste venninde i så mange år,var alvorlig syk og trengte av alle ting en saks. -Jeg må få klippet luggen og du er den eneste som kan det,vet du. Jeg lo litt og spurte om hun hadde tenkt at jeg skulle klippe luggen hennes på intensiven,i senga. Hun lo hun også,før hun sa, du finner ut av det,bare ta med saksa di.

Jeg fløy gjennom dusjen og fikk på meg noe penere tøy og tenkte -faen da,du skal ikke på fest. Jeg skiftet til dongry-bukse og tok bilnøkkelen og telefonen og låste døra. På vei ned bakken til bilen,snudde jeg,litt dramatisk,og tenkte er det mulig?Saksa,for faen. Jeg låste opp døra og hentet frisørsaksa på badet og gikk ut døra for andre gang.

At hun var syk og redd,gjorde meg uvel.Jeg var så redd for å miste henne. Da hun fortalte meg hva legen hadde sagt,kjente jeg at all farge forsvant. Jeg reiste meg fort opp av stolen,for fort. Hun skjønte at jeg ble redd. Mens tårene rant på oss begge, så sa jeg «du gir deg faen ikke nå.Lov meg det.» Hun så på meg og svarte ikke. Jeg satt meg ned. Det var som om lufta gikk ut av meg.

Tankene svirret som en karusell med alt for mye fart. Jeg ble svimmel og tenkte at nå spyr jeg. Den venninda som jeg hadde hatt lengst,som visste alt om meg,som kjeftet på meg når det var nødvendig,og lo av meg like mye som hun lo sammen med meg. At livet skulle bli uten henne,var ikke aktuelt. Jeg satte øynene i henne og sa Lov det!! Hun kikket på meg,som en storesøster ville gjort og sa -du vet jeg ikke kan love deg det.

Bilen bak tutet.
Jeg kvakk inderlig der jeg satt i lyskrysset, i min egen verden.Jeg fikk satt bilen i gir og sluppet clutchen. Jeg kjørte videre og inn på parkeringsplassen på sykehuset. Jeg gikk ut av bilen og stakk saksa ned i baklomma på buksa. Jeg gikk inn på sykehuset og tok heisen.Jeg ringte på døra på intensiven og ut kom en sykepleier jeg hadde snakket med dagen før. Hun smilte og sa -hei,du har ikke glemt saksa vel? Jeg tok opp saksa fra baklomma og følte meg som en kjeltring og lo,-neida,den fikk jeg med meg.

Inne på rommet var det varmt og litt klamt.Hun sov da jeg listet meg inn. Men jeg rakk ikke å få satt meg,før hun åpnet øynene. Før hun rakk og si noe,viste jeg henne saksa. Jeg kan alltid stole på deg, sa hun. Jeg måtte hjelpe henne opp litt,før hun spurte hvordan vi skulle få det til. Jeg kikket meg litt rundt i rommet og fant ett håndkle og dro ut en åtte ti tørkepapir. Alt ble dandert rundt ansiktet hennes. Jeg fant frem kammen og ,og begynte å gre ut for å se hvor den faste frisøren hadde klippet forrige gang. Hvor mye han hadde tenkt å ha til lugg. Jeg gredde det en gang til og tok med mindre hår. Saksa lå klar,så det var to små øyeblikk så var det gjort. Er du ferdig alt? Ja som alt annet,er det fart i fua på det og,svarte jeg. Hun begynte å le og sa -snu deg. På utsida glassveggen sto det tre sykepleiere og lo hjertelig. De kom inn alle tre og sa at dette hadde de aldri vært med på. Den ene av de tok frem ett speil og ga det til henne og sa -du må se om du blir fornøyd.Hun som lå i senga og så på seg selv i speilet,lo høyt. Det er godt med venner,man kan stole på,sa hun og smilte.Hun sov nesten. Ikke gå enda,sa hun med øynene igjen. Jeg går ikke,svarte jeg. Hun sov allerede.

Jeg sto med ryggen til glassveggen og lot tårene silrenne.Jeg var så sinnsykt redd for å miste henne. Jeg hørte noen kom inn og tørket ansiktet med handbaken,før jeg snudde meg. Sykepleieren med speilet kom inn igjen. Vi vet godt hvem du er,sa hun. Jeg forstår ikke,sa jeg og følte meg ukomfortabel. Hun har fortalt alt om vennskapet deres og alt du har gjort for henne,sa hun med ett varmt smil. Hun ville gjort det samme for meg,sa jeg. Det sa hun at du ville si og at det ikke var sant. Du er bulldozeren i deres vennskap og hun hadde aldri klart alt det du gjør og har gjort.Hun er deg evig takknemlig for alt du har gjort for henne,vit det. En alarm hylte og hun gikk ut av rommet. Jeg snudde meg og så på henne som sov. Med øynene igjen,sa hun -nå hører du på det hun sa.

Det er faktisk sant at man ikke visste hva man trengte,før man har funnet det…….

Avogtil er støyen så stor innenfra,at hadde det hørtes på utsiden,hadde politiet kommet. Og avogtil hadde det vært nydelig…tror jeg….

Stillheten i livet mitt,er for høy…tror jeg….

Stillheten er egentlig pakket inn og lagt i en skuff…..trodde jeg…..

Katten brekker støyen og ber om en klapp….

Klokka er for mye….

Kan jeg stenge den inne,tro…. på dass….støyen altså…..

Jeg tar katta med og legger meg…..

Da jeg var 7 år flyttet vi fra det stedet jeg elsket, fra brygga vi fisket krabber, fra piletreet og trappa hos tante Elsi,som var det tryggeste stedet på jord.

Min pappa jobbet nesten dag og natt,for å få det ferdig. Huset vi skulle flytte til,ga oss do inne,med varmt vann i rørene til badekaret.

Men jeg ville ikke bo der. Jeg ville bo i mitt barndomsparadis,med utedo og bare kaldt vann. Med dundynene vi fikk fra besteforeldre, og de tjukke pleddene som stakk gjennom sart hud. I huset som det var snø i gangen,hvis det var storm ute.

Men min pappa flyttet oss til sitt barndomsparadis, som fikk navnet Soltoppen. Der var han delvis vokst opp, og hadde sine besteforeldre der.

Han tenkte nok det ville bli vårt paradis, og det ble det på sett og vis. Han jobbet mye da vi flyttet dit også,for å få det til å gå rundt. Jeg husker jeg avogtil satt på nattbordet hans om natta, stille som en mus, bare for å se han og kjenne lukta.

Som liten var jeg tjukk, og kallenavnet han satt på meg, Trulte,brukte han da jeg var voksen også. Han brukte det mest da vi jobbet sammen eller hvis jeg mistet noe.

Dyr inne kunne vi ikke ha,men vi fikk ha dyr ute. Han snekret bur til alt. Da vi kom hjem med en skadeskutt stokkand,fikk den bo på badet.

Da det var tid for øvelseskjøring til førerkort, spurte han aldri hvor jeg hadde lært å kjøre bil. Da jeg kjørte opp og besto,vet jeg ikke hvem av oss som var mest stolt. Jeg hadde kjøpt min første bil selv, og med god hjelp fikk jeg den på veien. Jeg måtte love ett eller annet på tro og ære,sa han,før vi lo så tårene trillet.

Pappa var 44 da han ble bestefar første gang, og kunne ikke være mer stolt. Da noen kom med stokk i gave, med tilhørende kort om gammel og bladibla, kikket han skjevt på de.

Han kausjonerte da jeg kjøpte mitt første hus, og fortsatte å lære meg alt han kunne. Tapetsere og legge tepper, og male både ute og inne, kunne jeg kjapt. Skifte dekk og skru litt på bilen,var også noe jeg kunne. Og prøvde jeg meg på ting jeg ikke kunne,kom det, «Trulte da.»

Pappa var min første store kjærlighet og større pappa-jente enn meg, skulle det letes lenge etter.

Da min far døde var det ingen som kunne gi meg trøst.Jeg tenkte virkelig han var udødelig. Håpet var jo at han skulle få gode,stille år som gammel.

Han orket ikke mer, sa noen. Da jeg fikk se brannmuren var malt, skjønte jeg det. Han hadde gitt opp.